Jeg har i noen år nå vært aktiv i et politisk parti. Jeg vil ikke si hvilket parti, rett og slett fordi jeg vil bli tatt for den jeg er og hva jeg personlig mener, ikke for hva partiet mitt mener.
Det jeg vil skrive litt om nå har uansett ingenting med selve politikken å gjøre. Det handler om menneskene og om personvalg. Skal man stille til en plass i kommunestyre/fylkesting eller til styret i partiet, så må man være tøff. Det er ofte noen som ikke er enige, og som kanskje vil prøve å bytte deg ut med noen andre. Å oppleve kampvotering er ikke gøy. Det er heller ikke gøy å bli kasta fra et verv fordi alle områder geografisk skal få sitt. Så derfor må man ha bein i nesa og være tøff. Man kan ikke gå på som en pusekatt og forvente at alt skal gå fint og gå gjennom som det er.
Hver gang jeg er nominert til et eller annet verv pleier jeg ikke å ha noen forventninger eller forhåpninger før det faktisk er vedtatt. Mye kan endres på kort tid, og har man da hatt høye forventninger, har man lenger ned å falle hvis det går feil vei. Jeg for min del pleier aldri å ha høye forventninger til noe i det hele tatt. Skal jeg på tur til København f.eks. forventer jeg nesten at det skal bli crap, også viser det seg at det blir topp og at turen er en av de beste jeg har vært på. Jeg vil heller bli positivt overraska i ettertid.
Dette kan kanskje skremme vanlige folk fra å ville ta verv i politiske partier og på lister, og det er kanskje ikke så rart. Men selv om man må være tøff, kan man også gå gjennom hele sin politiske karriere uten en eneste kampvotering eller personvalgdiskusjon på seg selv. Man kan være heldig, man kan være god eller man kan rett og slett være en de andre i partiet har stor tro på.
No comments:
Post a Comment