Å tro på skjebnen

Jeg tror på skjebnen. Det som skal skje, skjer. Men man kan endre veien til sin egen skjebne. Det kommer ann på hva man velger, men jeg tror man allikevel kommer til samme skjebne. Hva jeg velger er ikke tilfeldig. Det jeg velger baserer seg på hvem jeg er og hvordan jeg velger å løse ting, og på samme måte er skjebnen min også bygd på hvem og hvordan. Det kan hende at skjebnen min er at jeg skal bo i Frankrike med en rik franskmann og jobbe som regnskapsfører, men veien dit kan gå forskjellige veier, avhengig av mine valgt. Forøvrig kan jeg meddele at jeg hverken vil bo i Frankrike eller jobbe som regnskapsfører, så hvis det plutselig skjer er det definitivt skjebnen. En rik franskmann hadde jeg ikke hatt noe imot da.

Jeg vet ikke hva skjebnen min er. Det kan hende at skjebnen min egentlig er å bo i en enebolig i Drammen med en kjekkas som er 30 år eldre enn meg, men at veien dit blant annet fører meg til å flytte til Sverige og få barn, for så å skjønne at skjebnen min ikke er Sverige. Man blir aldri helt sikker på at man har funnet sin skjebne. Folk som gifter seg tror kanskje de er ment to be, men så skiller de seg etter noen år.